Når forsvant den spenstige skituppen? Både langrennski, randoski, alpinski og telemarkski har i dag ? så å si uten unntak ? skitupper som ser ut til å ha hentet inspirasjon fra klassiske vannski. Hvorfor, kan man lure på, henter man ikke inspirasjon fra oselveren eller Gokstadskipet?
Går man noen tiår tilbake i tid, hadde både turski, alpinski og til dels hoppski skitupp som var bøyd markant opp fra bakken. Dette hadde sine åpenbare fordeler i løssnø, da det hindret skien i å skjære seg ned. De som har utført et frontalfall på skare/gjennomslagsføre, vil vite hva jeg snakker om. Skaren treffer deg på nesa midt mellom øynene.
Så vidt jeg kan huske skjedde endringen fra klassisk oppoverbøyd tupp til tupp som nærmet seg en parallell til underlaget, først med hoppski og alpinski. Dette er jo ski som er beregnet til opptråkket og preparert underlag, der risikoen for hekt i løssnø i grunnen først oppstår når du har kjørt ut av løypa, og da er jo moroa over, uansett.
Det pussige er at i en tid der interessen for skikjøring i løssnø er så stor som den kanskje aldri har vært, opererer man med en utforming av skituppen som ikke virker særlig funksjonell. Bredden på løssnøski har vært et viktig diskusjonstema siden 80-tallet, spenn og bøyekurve likeså. Tuppen ser derimot ut til å ha gått under radaren. Rønning lager fremdeles ski med tradisjonell tupp, mens det over resten av fjøla stort sett lages slapp vannskitupp best egnet for preparert underlag, så vidt jeg kan skjønne.
Jeg undrer på om en så dyktig og kreativ skikonstruktør som Endre Hals ? etter å ha laget ski til filmen "Birkebeinerne" kommer til å hente inspirasjon derfra til sine fremtidige modeller?
Har vannskituppen en funksjonell berettigelse i løssnø, eller er den et eksempel på sløv formalisme?
-Hei Øystein. Takk for ei interessant problemstilling, frykter at dette blir langt og at det uansett ikke er helt nok, men siden du trekker meg inn på så rosende vis må jeg prøve så godt jeg kan å svare:
For å få til et slags resonnement om dette må jeg ta tak i spissen (sett ovenfra) først:
Skituppene er de mest utsatte områdene på skia og ski ble laget av tre. Når slike tynne former av tre skal avsluttes med vedretning bør det skje i en spiss for å unngå for mye eksponert endeved i fartsretninga. Det er hovedgrunnen til at helvedski ble laget spisse. I samisk skitradisjon var det til og med vanlig med spisser i begge ender, (de skia vi lagde til birkebeinerfilmen var også det) både av brukstekniske årsaker og at treski med rette baktupper fikk lettere sprekker bakfra. Ski skulle også helst stilles opp med bøyen ned for å unngå vannoppsuging i den store endevedsflata bak, samtidig som at bøyen holdt seg bedre da.
I tillegg blei den forlenga skituppen, gjerne kalt horn, krane osv (mye interessant på http://vestnorskeski.blogspot.no/) gjort en del tykkere enn selve skia, slik at den fikk styrke nok. Den kunne brukes som festemekanisme, håndtak, ekstra anlegg til oppspenning, dekor osv.
Jeg hørte ei historie om en kar som kjørte på noen ski med spisse horn av gammel type, han ramla framover og fikk det ene hornet tredd inn i neseboret mens skia fortsatt sto godt fast. Han låg stramt utspent til han fikk hjelp til å komme løs, så slike tupper hadde både komiske og sikkert tragiske utslag. (Vi kan regne med at det har gått med en del hornhinner på grunn av spisse skitupper opp igjennom de siste ti tusen åra).
Så den korte vs. den lange bøyen (skia sett fra sida):
Dette er jo det vi kaller rocker nå, men som i grunnen handler om hvor lang bøyen på skia er. Går bøyen igjennom hele skia er det noen som kaller det "fullrocker", "våggåbøygd" het det før i tida. (Og det var gjerne de beste skia).
Men det var et vanlig problem med heltreski at bøyen la seg ned etter litt, og de måtte bøyes opp på nytt. Det var også grenser for hvor krappe bøyer de fikk til å lage med heltre. Når teknologien med laminerte treski kom var det nok fristende å lage bøyene litt ekstra krappe for å vise hvor overlegen den metoden var over den gamle i produksjonssammenheng og varighet. Det var ski for de forskjellige gryende skisportene som var idealet, ikke frikjøring og topptur i løssnø og fjellterreng. Det ble fort et ideal med slike moderne, krappe bøyer. Og i overdreven diagonalgang har det en funksjon at bøyen runder helt opp i en 45 graders snabeltupp.
En kort, krapp bøy brøyter mere i tung og dyp snø, og så tynne som skituppene er nå trenger den ikke å være spisse for å skjære igjennom. Du ser litt på dagens tuppform som en mote, og den spisse som den eutentiske. Jeg tror at materialbruk har forandret den naturlige utformingen av skituppen. Det kan godt hende vi lager noe slikt som ei moderne ski med krane en gang, men det blir nok mest for moroskyld, det er ikke så mye å hente i rein funksjonssammenheng, med mindre vi vil lage ski med tupper av tre igjen.
Alt til sin tid. Treski hadde det best med spiss tupp, laminerte ski har endelig funnet formen sin.
