Jeg kjører telemark, og alpint. Jeg går på fjellet sommer som vinter. Jeg klatrer, dykker, surfer og padler havkajakk. Jeg går på jakt i flere uker om høsten, har fuglehund og våpen. Skyter på leirduer og med pistol. Jeg fisker med flue og alle andre tenkelige og lovlige agn, og har båt til turer til havs og på innsjøer. Nå har jeg begynt å ta småflysertifikat samtidig som jeg er aktiv småbarnspappa og dertil husbond.
Det er ikke grenser for hvor mange interesser man kan ha. Og det er mulig å bli rimelig "god" i mer enn tror. Jeg har selvsagt enkelte ting som jeg føler jeg behersker bedre enn andre, men allikevel gir det meg en glede å mestre nye utfordringer. Hadde jeg for hver ny utfordring mistet interessen for en tidligere så hadde jo saken vært grei, men slik er det ikke for meg. Når neste sesong er i sikte starter forberedelser og planlegging av turer. Det plager meg ikke så veldig mye eller så ofte, men når jeg rydder i boden og oppdager utstyr som jeg absolutt burde ha brukt mere, da kommer denne smule uro krypende. (Takk gud for at min forståelsesfulle bedre halvdel ikke vet hva som befinner seg i skuffer og skap!!) Hadde jeg holdt et garasjesalg hadde jeg glatt kunne kjøpt meg et lite fly, eller en randonee-pakke... Og så er det på han igjen. Man burde kanskje oppsøke en psykolog for å få behandling for denne lidelse. For det er faktisk en lidelse det er. Aktivitatis maksimalis. Jeg er stygt redd for at jeg er så hardt angrepet at det er kun lobotomering som duger.
Jeg trøster meg at det sikkert dukker opp en kur. I søken etter løsningen på kreftgåten dukker det nok opp et preparat med en bieffekt som kan duge. Den må bare ha følgende ønskede effekt: Enhver ny aktivitet, over de la oss si 10 tillatte, vil fortrenge den minst benyttede. Intil da burde jeg kanskje prøvd meg på brett, eller i paraglider. Tror jeg har en liggende på loftet hos broren min...
PS. Jeg har forresten jobb også...