Hei Telis,jeg tok nok feil(heldigvis)!
Skader på telemarkski
Av Ove Austgulen, overlege
Skader på telemarkski
Selv om telemarkski ikke har hatt en slik eksplosiv popularitetstsøkning som snøbrett, øker skiformen fortsatt i popularitet over hele verden siden den ble "gjenoppdaget" tidlig på -80-tallet. Utvikling av bedre utstyr har ført til større fart og villere kjøring, og mange alpinister har gått over til telemarkski.
Skadestatistikkene er litt usikre, men det er generell enighet om at skadefrekvensen er litt lavere enn alpint og snøbrett. Dette skyldes sannsynligvis at den løse hælen gir mindre vridningskrefter på beina ved fall. Kneskadene er desidert vanligst og utgjør rundt 40%. Så følger tommelskader, skulderskader og ankelskader. Kneskadene er generelt litt mindre alvorlige enn i alpint på grunn av den lavere farten på telemarkski.
De siste årene har flere og flere gått over til støvler i plast eller "hybrid" støvler i lær og plast istedenfor de tradisjonelle lærstøvlene. Dette gir bedre stabilitet i ankelen og gjør det lettere å svinge og beskytter samtidig mot ankelskader. Men vridningskreftene på knærne blir større, og dette har, som i alpint, ført til en økning i antall kneskader.
Utløserbindinger ser ut til å kunne beskytte til en viss grad, et problem er å stille disse riktig. En ny utløser-binding ("Skyhøy") virker lovende. Test av bindingene er viktig.
Kneskader
Det er 3 steder i kneet som oftest blir skadet, noen ganger i kombinasjon. Dette er indre sideleddbånd, fremre korsbånd og den øverste del av leggbeinet inn mot kneleddet. Dette kan være kombinert med skader på indre eller ytre menisk.
Indre sideleddbånd skades når skien hekter og foten vris utover. På telemarkski ses oftest de mindre alvorlige gradene av denne skaden hvor leddbåndet ikke ryker helt. Behandlingen består i førstehjelp etter RICE-prinsippet ,deretter bevegelighetstrening og styrketrening, gjerne ved hjelp av fysioterapeut.
Ved de mer alvorlige gradene av sideleddbåndsskade bør det brukes en skinne som hindrer at kneet belastes sideveis mens leddbåndet gror. Det er ikke lenger vanlig å operere slike skader. Leddbåndsskaden tilheler vanligvis på ca seks uker, men det er ikke uvanlig med smerter i to - tre måneder.
Fremre korsbånd kan ryke hvis kreftene blir store og leggen vris utover eller fremover fremover i forhold til låret. Ofte ryker fremre korsbånd med et hørbart smell eller "pop", dette er svært smertefullt og kneet hovner opp raskt på grunn av blødning inne i kneet. Førstehjelp er som nevnt for sideleddbåndskader, det er viktig å få ned hevelse i kneet og få normalisert bevegelighet og styrke.
Diagnosen kan være vanskelig å stille. Magnetrøntgen-undersøkelse (MR) kan være til hjelp.
Behandlingen av korsbåndskader er enten uten operasjon med fysioterapi og opptrening eller operativt med rekonstruksjon av det ødelagte korsbåndet. Hvis det skal opereres, venter man noen uker til kneet ikke lenger er hovent og bevegeligheten i kneet og muskelstyrken på låret er normal.
Korsbåndet kan rekonstrueres med et transplantat fra den midterste delen av kneleddssenen eller med to sener fra baksiden av låret (hamstringsenene).
Skade på den ytre menisken ses ofte sammen med skade på korsbånd og indre sideleddbånd.
Skader på hender og armer
Den vanligste skaden er forstuvning eller overrivning av leddbåndet ved roten av tommelfingeren inn mot pekefingeren (tommelens ulnare kollateralligament). Dette skjer når skiløperen faller med strak hånd med hånden i skistroppen. Staven virker som en vektarm og tommelen blir vridd slik at leddbåndet strekkes eller ryker.
Dette leddbåndet er viktig for tommelens stabilitet og ubehandlet kan det gå ut over pinsettgrepet, for eksempel når en kopp skal holdes eller en nøkkel vris om. Er leddbåndet helt røket, må det opereres.
Det er vanlig å gipse tommelen i ca seks uker etter operasjonen. Mindre alvorlige skader på dette leddbåndet kan behandles med en skinne som stabiliserer i tommelens grunnledd. Denne skaden kan unngås ved å holde skistaven løst i hånden selv om dette skulle medføre at staven kan forsvinne nedover løypen.
Det andre skadeområdet er skulderen. Fall mot skulderen kan gi brudd av overarmsbeinet (humerus) eller kragebeinet (clavicula). Vanligvis behandles disse skadene med en bandasje eller slynge, og de gror på 3-6 uker.
Skulderen kan slås ut av ledd ved et fall, vanligvis blir leddhodet på overarmen slått fremover og blir liggende foran leddskålen. Dette er svært smertefullt, og som oftest må en ha en eller annen form for bedøvelse for å få skulderen satt på plass igjen. Dette må gjøres på en legevakt eller på sykehus.
Hos de fleste anbefales et opptreningsprogram etter er slik skade, men hos noen yngre, aktive, kan en operasjon i løpet av de første dagene etter skaden være aktuell. Ikke alle får en stabil skulder som ikke går ut av ledd etter at opptreningsprogrammet er gjennomført. I slike tilfeller kan det gjøres en operasjon for å stabilisere skulderen. Resultatene av slike operasjoner er gode.
Ankelskader
Ankelskadene forekommer ved at foten blir vridd i ankelleddet, som oftest innover. Dette kan føre til at leddbåndene på utsiden av ankelen strekkes eller ryker. Førstehjelp ved ankelskader foregår etter RICE-prinsippet.
Selv om leddbåndene ryker er det nesten aldri nødvendig med operasjon. De fleste får en normalt fungerende ankel når det er gått en tid. Trening av leddsans, dvs. kroppens evne til å oppfatte hvilken stilling et ledd har (for eksempel balansering på en fot eller på vippebrett), er viktig i gjenopptreningsfasen.
De første seks månedene etter en leddbåndsskade i ankelen bør ankelen beskyttes med sportstape eller skinne under aktivitet. Hvis ankelen er ustabil eller smertefull til tross for gjennomført treningsopplegg, kan det bli aktuelt med operasjon for å stabilisere ankelen eller fjerne smertefullt arrvev.
Risikofaktorer
I en nylig publisert undersøkelse over to skisesonger fra Seattle, Washington, er risikofaktorene for skader på telemarkski analysert. Bruk av fleksible plaststøvler er den faktor som i størst grad påvirker skaderisikoen, deretter følger skiløperens ferdighetsnivå og bruk av utløsbare bindinger. Alvorlige skader har skjedd der skiløperen ikke har tatt hensyn til vær-og føreforhold (snøskredfare, dårlig sikt, høyrisikoterreng, våt snø og iset underlag).
RIN
wink:wink
