I det Mort1 skriver. Det var en gang jeg kom veldig langt bakpå fordi hoppet hadde uventet mye sprett, og det var med ett veldig klart for meg at jeg kom til å lande på ryggen. Ok, greit, tenkte jeg. Det kommer antakeligvis til å gjøre litt vondt. Det kommer til å gjøre så vondt som det gjør å tryne skikkelig på ski. Etter det som virket som lang tid traff jeg bakken, og da tenkte jeg: Ja. Dette var vondt. Det var vondt, ja. Men dette er helt overlevbart. Det er det som er så fint med ski: Det er ikke så ille selv når du faller. Jaja. Jeg liker å stå på ski.Og så klarte jeg ikke puste på en stund, men det gikk bra.
Det er rart. Men jeg faller tenker jeg fort. Og på mye rart.
Men tvangstanker har jeg ingen av, så vidt jeg vet.
