Vi sitter i godstolen og blir servert en dokumentar om en, for meg, nesten utrolig ekspedisjon.Alle kan se at de tar en risiko uten om det vanlige. Alle kan se at dette krever mot, styrke, planlegging av en annen verden og ikke minst godt samarbeid mellom to kammerater.
Noen vil kalle det overmot, noen vil kalle det altfor risikofylt. Vi kan alle være etterpåkloke og dømme dem der vi sitter. Men det har vi ingen rett til. Det finnes mange aktiviteter vi driver med til daglig som kan ta livet av oss på et øyeblikk, og graden av rissiko må settes opp mot kunnskaper, planlegging, evner osv. Der lå Granheim og Olsson langt framme. Enhver risikosituasjon kan gå to veier, og det er bare en gang det trenger å gå den gale veien. Utfallet ble denne gangen tragisk. Det ervi alle enige om.
Hvilken rett har vi til å kritisere Granheim for for hans "sipping" eller mangel på sådann ifølge chuma? Patetisk. Jeg er derimot imponert over hvordan Granheim har taklet situasjonen. Og som han sa selv så ble turen helt uvesentlig når den endte som den gjorde. Jeg føler med deg!
Takk for inspirasjon til å forfølge sine drømmer. Lasse.
