I det de første små snøfnuggene treffer bakken, kommer de frem. Fra alle kanter trekker de ut fra sine mørke kroker for å ønske vinteren velkommen. De samles for å dyrke sin lidenskap videre, slik de har gjort i mange år. Det handler om å presse seg selv. Steg for steg. Med små, men målrettede skritt. Sprenge grenser. Konsentrasjon. Fokus. Motivasjon. Kreativitet. Utholdenhet. Styrke, mentalt og fysisk. Det handler om å se frykten i hvitøyet. Om å ta sjanser. Og om å lykkes, og å mislykkes. Det handler om å ALDRI gi opp, men heller bite sammen tennene og prøve igjen. Og det handler om å mestre noe. Men mest av alt, handler det bare om å ha det gøy.
I løpet av de siste tiårene har ekstremsport generelt utviklet seg voldsomt. Jeg stiller meg derfor ganske enkelt det store filosofiske spørsmålet: Hvorfor er det nettopp ekstremsport som har tatt det store skrittet? Som har stukket seg ut, gjort seg mer bemerket, og fått mer oppmerksomhet enn tidligere? Svarene kan være mange og tankevekkende:
Dette kan skyldes at verden rett å slett trenger å bytte ut tradisjonell, sidrumpa langrenn med noe i retning radikal frihetsfølelse og grensesprengende lykkerus. Å sveve 20 meter opp ned i 80 km/t, med kryssede ski, før du deretter planter skiene baklengs i landinga med et fornøyd smil om munnen, kan av mange oppfattes som litt mer spennende og interessant enn å labbe av gårde i en skog på utvalgte bortoverski, med 2 liter sikkel hengende rundt munnen.
Variasjon er en selvfølgelighet i dagens moderne og raskt utviklende verden. Det samme år etter år, blir for kjedelig, og vips, folk går lei. Det kan også være en trend og en mote. Noe som er forferdelig populært en periode, men som etter hvert vil dø ut. Eller det kan skyldes at sport generelt i sin iver etter nye rekorder og større prestasjoner ganske enkelt er veldig lett påvirkelig, noe som resulterer i utvikling og forandring.
Dette er ingen hat-tekst eller noe forsøk på å henge ut, og skrive negativt om enkelte idretter. Men det er et ubestridelig faktum at nye, uvanlige og ekstreme ting interesserer de som sitter foran TV skjermen, de som surfer rundt på nettet, eller de som sitter på do med ei avis i hendene. Men akkurat! Følg tankerekken min, tenk tanken: Hvor ofte er det egentlig du finner en åtte siders artikkel om ekstremsport i sportsbilaget til VG? Hvor ofte er det vårt lokale idrettslag setter av tid og ressurser til ekstremsportutøverne, som kanskje er den gruppen av aktiv ungdom som frem til nå faktisk har fått veldig lite, eller ingenting, ikke så mye som en spade. Jeg tør å sette frem den påstanden at idrettslagsledere ikke ser eller har sett etter de medlemmene som er ekstremsportutøvere. Her gjelder det å kalle en spade for en spade!
En tankevekker er det at sport går inn under kultur. Det nasjonale kulturdepartement bevilger penger til idrett. Kulturkontoret i kommunene har oversikt over idrettsungdom, og hva vet vel de om ekstremsport som jibbing og snowboard? Lite vil jeg tro, men de er alle velkommen til å ta en titt inn i vår verden, etter det tror jeg kulturbegrepet deres vil få et annet innhold.
Selvfølgelig. Folk har forskjellige interesser. Ikke alle synes håndball er like interessant som fotball, og noen foretrekker svømming i stedet for langrenn. Ingen er like, og derfor er det et ganske vidt spekter av idretter og sporter som skal vektlegges. Men som idrettslag og ansvarlig for tilretteleggelse av arenaer hos bygdas mange sports entusiaster, enten det er vakumpakkede, kondomdraktkledde skiskyttere, eller «småtøffe» posekledde jibbere og snowboardkjørere, bør de i det minste likestille og prioritere alle behov LIKT!
