viser i grunnen hva som er galt med det norske ski- og brettmiljøet: alle lever etter mottoet "hvis ikke ting er akkurat slik jeg vil og jeg ikke kan gjøre hva jeg vil, ja da er alt bare teit".

poenget er jo at man aldri er alene innenfor grensene til et skianlegg, og motsatt at man aldri skal være alene utenfor de samme grensene... lets all get along, ok?