Jeg er enig med at dette begrepet er en hype som er blitt misbrukt og nedslitt, og nå er det nesten umulig å bruke det uten at folk tenker "for en wannabe". Som lærer på KVS-Lyngdal: idrett: ekstremsport/friluftsliv (videregående) merker jeg det hele tida. Det vi driver med her er jibbing, elvekajakk og klatring, men særlig ekstremt er det nok ikke. En grei definisjon synes jeg er at det er dyktighetsgrad i tillegg til godt utstyr som gjør at man ikke blir invalid eller dør. Allikevel tror jeg ikke man kan si at det nødvendigvis er idretten som er ekstrem, det avhenger like mye av nivå og mot på utøveren. Man kan padle en I og man kan padle en V.
Jeg hopper selv litt fallskjerm og synes det føles farligere å padle elvekajakk eller virkelig dra på på en stor bigjump. Enda farligere å sykle på isen.
Som det er nevnt har jeg også et inntrykk av at "ekstremsport" mest blir brukt av litt mørkredde og usikre folk som har et markeringsbehov. Uansett hvilket samlebegrep man setter på det, vil det bli misbrukt. Adrenalinsport høres ikke bedre ut. Jeg er med på den med "frihetssport", men da må man til å forklare.
Jeg ser ikke på meg selv som ekstrem selv om jeg driver med ekstremsport. Det er fordi jeg har sett bak i kulissene. Jeg ser hvor lite farlig og pinlig enkelt det er å falle igjennom skyene, men uttrykket er for og av folk utenfor kulissene som synes det ser sykt ut.
Det viktigste synes jeg er alle de sprø følelsene man får før, under og etter utøvelse. Redsel, nerver, rush, konsentrasjon, pissetrengthet, og ikke minst mestring. Men over dette igjen er de gode kameratene som er med, stemningen og vennskapet.Lev vel folkens!
