De fleste av oss ønsker ikke bevisst å sette livet på spill. Det går en grense et sted, og etter å ha lest en del innlegg her på forumet, tror jeg at denne grensen for de fleste er der hvor det blir betydelig risiko for å bli hardt skadet eller dø. Eksempel: Brattkjøring er OK, men hvis et fall ikke har noen annen utgang enn et høyfartsmøte med en steinur, vil de fleste ikke kjøre denne traseen. Men så er det noen få som har helt andre grenser, som tar det vi andre ser på som horrible sjanser, både når det gjelder ski-/brettkjøring, basehopp, klatring og annen aktivitet. Jeg snakker altså om ekstrem utøvelse av disse grenene, ikke om normal og sikker utøving. Hva er det som faktisk får folk motivert til å gjøre slike ting? Etter min mening må det være et godt innslag av idioti her. Når man utsetter ikke bare seg selv for høy risiko, men også redningsmannskaper, da er det et eller annet med koplingene i hjernen som ikke er helt i orden. Eller er det bare ADHD? ADHD-pasienter har i følge ekspertene en mye større tilbøyelighet til å trekkes mot risikoaktiviteter enn andre. Dermed: Ta noen piller Ritalin og kom dere ned på jorda! Ikke utsett en redningsmann til for fare!
