Rettskrivning er ikke noen forutsetning for å formidle holdninger og meninger gjennom ironi. Ironien er ikke forbeholdt de som kan skrive mer en et avsnitt med riktig kommabruk og unngå unngå delte substantiver(også kalt intellektuelle). På den annen side må man kanskje ha fullført grunnskolen for å skjønne hva ironi dreier seg om. Innlegget som startet tråden bærer ikke akkurat preg av store norskkunnskaper, så enten er det skrevet av en 14-årig aktivistspire som ikke skjønner bedre og faktisk mener det, eller så har han/hun i melankolsk klarsyn sett at ironiens tidsalder nærmer seg slutten, og bestemt seg for å gi den prematur aktiv dødshjelp ved å forsøple "seriøse" debattfora med barnslige ironiske ytringer. Slik vil intelligensiaen se at hele poenget med ironiens eksistens, nemlig subtil/kamuflert(avhengig av hvor mye mindre intelligent offeret er) ydmykelse/fordumming(avhengig om den intelligente blir avslørt) av de mindre intelligente, forsvinner. Ironien har blitt allemannseie, og er derfor ikke brukbart til sitt opprinnelige formål lengre. Når det sågar har blitt opprettet Master of International Ironi ved flere av landets universiteter, må intelligensiaen finne andre verktøy for å demonstrere sin overlegenhet på. Det kan tenkes at en måte å gjøre dette på er å skrive ved første øyekast usammenhengende, dårlig formulerte og ekstremistiske innlegg og påføre de et strøk ironi, for på denne måten lure de kvasiintelektelle til å tro at det de leser er forsøk på å skjule at det de leser faktisk er ironi, samtidig som det ikke er det. Som det jo er. I en dramaturgisk sammenheng vil nu dette innlegg framstå som uforståelig ralling fra en eksamenslei kvasiintelektuell, som vil lure andre kvasiintelektuelle til å tro at de skjønner det de leser. Men siden ingen vil orke å lese alt dette tullet, så har det ingenting å si hva man sier, men hvor meget man sier og hvorledes man sier det. På den annen side kan det jo være ironi.
