Bergensbane
Jeg er generelt sett over snitt entusiastisk å reise meg tog. Men kun litt over snittet. Jeg er ikke av den typen som reiser langt og lenge kun å se en annen type lokomotiv. Fordi å reise med tog har mange fordeler. Rimelig med plass for eksempel. Noe som er viktig for oss – mennesker over 180. Eller mulighet å gå litt uten å stoppe reisen. Man trenger ikke egen innsats som med bilkjøring, det er bare å hoppe om bord og nyte turen fra første stund. Og ikke minst tid. Jeg kan lukke leilighetsdør halvtime før avgangen og fremdeles regne å ha god tid. Eller handle mat 5 minutter før avgangen og rekke den uten stress. Deal with it flyreise.
Fordi hva kan være bedre enn å sitte i tog i 7 timer en veg, oppleve en by kjapt og sitte igjen i 7 timer dagen etter? Svaret en høsthelgen var: ingenting. Jeg og ei venninne (hun er fra India, detalj som er viktig senere) ønsket å ta Bergensbane. Starte fra hovedstaden om morgenen, se Finse gjennom vindu og havne i Bergen om ettermiddagen. Deretter oppleve så mye av hansabyen som overhode mulig ila. 1 ettermiddag og 1 formiddag og ta tog tilbake. Vi kjøpte billigste billetter og avtalte å treffes lørdag kl. 8.20, fordi toget går 8.35. Jeg måtte kjøpe noe, så vi kom til Oslo S kl. 8.25 og så på tavla å sjekke perrongnummer. ‘Hvorfor fins det ikke tog til Bergen kl. 8.35?’ spurte hun og svarte spørsmålet med det samme ‘AAA! Avgang er 8.25!’. Vi rakk akkurat å se toget fare forbi. 3 personer til løp etter oss. Det var ikke en god dag for reisende.
Med billigste billetter følger ingen rettigheter, men vi stakk innom informasjonsskranken allikevel. En snill mann forklarte oss at vi har ingen rettigheter, men… men han hørte om noen som tok drosje fra Oslo S til Hønefoss og klarte å ta toget allikevel (tog gikk gjennom Drammen først). Så vi gikk til taxier (etterfulgt av de 3 andre fra perrongen). Første mann sa 3000 nok. Vi sa ‘Nei takk’. Andre mann – det samme. Plutselig sistemann, en smilende kar i turban, vinket til oss. Vi gikk og han begynte å snakke i hindi. Venninna som sagt er fra India og de 3 andre fra perrongen var fra India de og. Jeg havnet da i en situasjon som kalles hjemme ‘en tyrkisk forelesning’. Situasjon hvor folk snakker til/rundt deg og du forstår ingenting. Mannen i turbanen var hyggelig, men hjalp ikke så veldig mye. Og plutselig, når alt begynte å se svart ut og vi nesten ga opp, kommer en ny sjåfør, som ridder på en hvit hest og sier at han er villig å ta oss til Hønefoss for 1500nok. Og han har 7seter bil, så alle kan sitte på. Det skapte litt uro hos sjåfører fra begynnelsen av køen og stemning begynte å bli litt amper. Vi hoppet inn i bilen i rekordfart og var på veg mot Hønefoss et øyeblikk senere. Tiden gikk. Vi spiste kilometer etter kilometer, men det samme gjorde toget dessverre. Vi pustet lettet når vi ankom Hønefoss kun å bli enda enda mer stresset enn før rett etterpå. Vi klarte å kjøre oss vilt i Hønefoss. Uavhengig av hvor usannsynlig det høres. Google maps sluttet å samarbeide, ingen skilt i sikt og eneste person var turist og visste ikke hvor stasjonen er. Vi kjørte litt rundt omkring i noen nervepirrende minutter og heldigvis vi fant stasjonen til slutt. Kjapp sjekk av klokkeslett og… vi hadde nok tid å kjøpe kaffe fra kaffemaskinen før toget ankom.
Se Norge, ta toget, ikke sant?