Takk for interessante svar. Rockeren er jo et viktig poeng, som taler imot behovet for markert tupp. Jeg vil tro at hvis man måler høyden mellom midtski og tupp ved en belastet ski med rocker i løssnø, vil man i realiteten ha en "høy" tupp, om enn veldig lang. Det hadde man i og for seg også på løssnøskiene som kom på midten av 80-tallet eller deromkring. Tuaskiene er vel et godt eksempel på ski med langt og jevnt spenn. Er litt usikker på i hvilken grad de gamle løssnøskiene skiller seg fra moderne ski med rocker.
Jeg vil ellers tro at (den negative) bremseeffekten til en høy, krapp tupp først og fremst er avhengig av om skia har langt, mykt spenn eller ikke. Har den rocker, vil jo tuppen flyte over snøen, uansett om tuppen er kraftig bøyd eller ikke. Har skia et stivt spenn, for ikke å snakke om gåspenn/dobbeltspenn, vil tuppen fort bremse farten.
Hvorvidt dagens skitupper er resultat av mote/formalisme eller ikke, var vel kanskje like mye et spørsmål fra min side enn en konstatering. En eller annen form skal skia ha, og det er ikke alt som trenger en funksjonell begrunnelse. Det gjaldt nok også for de gamle, tradisjonelle skiene. Ikke minst tuppen har vært et element der man har lekt seg litt med utformingen. I alle fall den ytterste delen, den som kan sette seg fast i nesa.
Men man kan jo uansett spørre seg hvorfor man ikke baserer moderne skidesign på tusen år gamle saktegående båter og isteden baserer seg på produktutvikling hvor man prøver ut ski på snø i vanlig hastighet.
Et godt poeng. Jeg medgir at det kanskje har mer med litt uklare formidealer å gjøre enn at det skulle være en klar parallell mellom ski på snø og båter på vann, selv om det er et poeng at hverken båten eller skia bør grave seg ned foran. Hvis man lager ski bør man nok først og fremst konsentrere seg mer om ski enn båter.
Hvorvidt den laminerte skia har funnet formen sin, skal bli spennende å se. Jeg er ikke helt sikker...
