Når forsvant den spenstige skituppen? Både langrennski, randoski, alpinski og telemarkski har i dag ? så å si uten unntak ? skitupper som ser ut til å ha hentet inspirasjon fra klassiske vannski. Hvorfor, kan man lure på, henter man ikke inspirasjon fra oselveren eller Gokstadskipet?
Går man noen tiår tilbake i tid, hadde både turski, alpinski og til dels hoppski skitupp som var bøyd markant opp fra bakken. Dette hadde sine åpenbare fordeler i løssnø, da det hindret skien i å skjære seg ned. De som har utført et frontalfall på skare/gjennomslagsføre, vil vite hva jeg snakker om. Skaren treffer deg på nesa midt mellom øynene.
Så vidt jeg kan huske skjedde endringen fra klassisk oppoverbøyd tupp til tupp som nærmet seg en parallell til underlaget, først med hoppski og alpinski. Dette er jo ski som er beregnet til opptråkket og preparert underlag, der risikoen for hekt i løssnø i grunnen først oppstår når du har kjørt ut av løypa, og da er jo moroa over, uansett.
Det pussige er at i en tid der interessen for skikjøring i løssnø er så stor som den kanskje aldri har vært, opererer man med en utforming av skituppen som ikke virker særlig funksjonell. Bredden på løssnøski har vært et viktig diskusjonstema siden 80-tallet, spenn og bøyekurve likeså. Tuppen ser derimot ut til å ha gått under radaren. Rønning lager fremdeles ski med tradisjonell tupp, mens det over resten av fjøla stort sett lages slapp vannskitupp best egnet for preparert underlag, så vidt jeg kan skjønne.
Jeg undrer på om en så dyktig og kreativ skikonstruktør som Endre Hals ? etter å ha laget ski til filmen "Birkebeinerne" kommer til å hente inspirasjon derfra til sine fremtidige modeller?
Har vannskituppen en funksjonell berettigelse i løssnø, eller er den et eksempel på sløv formalisme?
