er beskrevet både blant turguideartiklene på disse sidene og i en turtips oversikt i et gammalt Fr Flyt nummer. Ellers er den omtalt som rute 121 i Klatrefører for Jotunheimen.
Jeg kjørte renna sammen med en kamerat forrige lørdag (4.juni). Vi gikk direkte fra Berdalsbotn opp på Berdalsbreen. Vannet ved enden av breen som utover på sommeren er vanskelig å passere var islagt og veien videre over breen var enkel og problemfri uten tau for halvannen uke siden.
Problemet opp selve renna var et stadig bombardement av isklumper og småstein fra fjellsidene. Hurrungane hurret det de var gode for. Da tåka tetnet var vi ferd med å bråsnu halvveis. Kameraten bak med barrikaderte seg bak de feite skiene sine, men tanken på den feite og bråmodne toppskavlen gjorde meg lite lysten på å drøye tiden midt i renna. I det jeg var i ferd med å klikke på meg skiene lettet tåka, luftfuktigheten og temperaturen sank, og bombardementet stilnet. Skiene kom opp på sekken igjen, og jeg satte personlig fartsrekord i stakkatogange med isøks. Skavlen på toppen omgikk vi ved å ta en liten siderenne til høyre det siste stykket mot toppen. Denne siderenna er litt smalere og brattere (ca 47grader), men et fint alternativ innsteg for sånne som meg som ikke liker å droppe fra skavler. Nedover var det mesteparten av veien passe løs skare på ellers fast og kompakt snø. Nederst var det myke våtsnørasklumper, og aller nederst lugget det. På grunn av den nevnte bombetrusselen valget jeg å ikke stoppe før jeg endte utslitt og lykkelig ute på flata ute på Berdalsbreen.
Ja, det er lite sol i renna og snøen kan bli hard. Er snøen myk må du regne med å bli beskutt. Speed is safety. Smør med fluorvoks og slip kantene!
