Jeg har bare fine minner om mine tua ski, nostalgi meg opp i rassen pleier jeg vanligvis å si. Når det gjelder tua, er det nesten så jeg må felle en tåre. Tøff kar til tross. Men vi tøffe har også følelser lengst inne. Vi bare deler dem ikke ut i tide og utide. Nå har jo utviklinga løpt fra mine gamle og ødelagte ski, men tanken på hva jeg har brukt dem til gjør meg varm innvendig. Jeg visste ikke at jeg hadde så sterke føleleser for de skia inntil denne diskusjonen dukket fram. Men det er vel noe med at det var de skia jeg virkelig lærte å kjøre ski på. Hvis tua er borte for alltid burde det jo virkelig drikkes gravøl et egnet sted.
