Det er over åtte uker siden ungen min døde, og aldri, aldri før har det gått så lang tid uten at jeg har sett og snakket med han. Ikke en gang da han var i militæret. Jeg savner døra som går opp, og han kommer inn og sier:"E det nåkka middag her". Lukta av han, lyden av stemmen, se ganglaget hans med hendene i bukselomman, capsen på hodet - hele han. Aldri mer. Årstiden med sne, som virkelig var hans årstid, er her for fullt. Fra stuevinduet mitt ser jeg rett i Narvikbakken og Fagernesfjellet; der oppe skulle Kim-Andrè ha boltra seg nå. I september satt han ved bordet og snakket lengselsfullt om vinteren, og kunne nesten ikke klare å vente til den første sneen kom. "E det ikke kuldegrader snarrt", sa han.Sorgen og savnet går i ett. Det er som å stå på kanten av en avgrunn jeg ikke øyner bunnen på, og vite at jeg må face den.
SÅ FORT - livet skifter så fort - et ord, en telefon, en samtale, et bud - så er alt forandret - som en gnist i tørr skogbunn flammer virkeligheten opp - mot lys eller mørke - og livet er aldri mer hva det var - så fort."Tove Houck" Kjør forsiktig i vinter.
