Det er krise.Ikke kraftkrise.Ikke sykelønnskrise.Alt er ingenting nå. Sommeren blør og høsten har ikke våknet engang.Det er så tidlig at du bare kan drite i å glede deg til vinteren. For den finnes ikke. Ikke i september. SEPTEMBER. FY FAEN.Det hjelper ikke at oslo sportslager pusher sweetjakker og pudderplanker.Det hjelper ikke at knesaggende forståsegpåere har lagd familiefilm av skikjøringa si.Det er som høyoktan på bålet.For veien frem mot vinteren er lang og vond. Bare innrøm det.Vi skal reise hjennom angst og fortvilelse. Angsten for snøen som aldri kommer. Fortvilelsen over lårmuskulatur og fritid som ikke strekker til.Vi kan distrahere oss selv med knebøy og innendørsklatring. De med over 950 000 i årsinntekt kan dra til en fuckings isbree og sløve stålkantene sine og glo på Matterhorn i kveldsola mens de drikker jenteøl og tviler på sine egne motivasjoner."Vi får ta det som det kommer, september er lang", synger DumDum Boys. Har vi noe valg.Neppe.Så mens vi drukner vårt savn i overnevnte overskrift. Mens vi vasser i maginære matrielle behov og kjemper en blodig kamp med vaniljesausaktige vinterkviser. Mens vi piner oss igjennom det som gjør oss til snøelskere.Må vi stå sammen.Vi må løfte i flokk.Drikke kakao.Pleie våre intetanende sosiale relasjoner så godt at de takler vårt fravær i tidsrommet desember - april.
sex, drugs and rock `n` rollis just substitutes for snow,
and you know it.
