Diskusjon er jo en av de tingene som driver sport og folk framover, uansett hvilken retning det en måtte vise seg å være.
Jeg nærmer meg 30 og har sjeldent rota meg inn i en park. Jeg trives i litt for store klær. Gammal anorakk, militærbukse, hjemmestrikka lue og votter. Grønsj-på-fretex egentlig. Jeg har ingen verdens ting i mot at andre kler seg sånn og sånn selv om jeg ikke deler smaken deres! Syns dere det er kult, så fortsett med det, selv om jeg eller andre av og til ikke helt greier å la være å fnise. Det gjør dere garantert selv av og til, så det må dere bare tåle.
Hva sporten angår derimot så må jeg si meg grovt uenig i at stil teller mer en prestasjon. Sånn som jeg oppfatta hele greia med rullebrett så trodde jeg en del av gamet i jibbing var å presse grenser. Javisst var de og opptatt av å ha en stil de trivdes med, men presser man ikke grenser, hva er det egentlig man driver på med da?
Javisst skal den beste frippelcork eller hvadetnåener gjøres med stil, men sånn stil ligger i utførelsen! Ikke klærne! Mulig det høres dust ut, men se på gymnastikk. Utførelse. Så det er bare å henge i. Tren, øv, spis, sov og tren enda mer. Gidder dere ikke så er dere ikke "toppidrettsutøvere". Om dere vil at parken skal være en catwalk for tenåringer, så er det egentlig og greit for meg. Men det er ganske mange av oss som syns jibbing er kult å se på på grunn av prestasjonene, som kommer til å miste all interesse og vilje til å støtte. Det er ingen trussel - om dere får nok støtte og greier å fortsette med det dere gjør på egen hånd så er det ingenting som er bedre enn det. Men altså, hvis det er et poeng for jibbing å komme inn i det "gode selskap" - og igjen, det trenger ikke være det - så blir det jo en del andre utenforstående som får et ord med i spillet.
