Har de siste dagene på tur i Sogndalsfjella truffet på endel folk som har fått meg til å skjønne hvorfor det dør stadig fler i snøskred i Norge.
Eksempel 1.Vi var en gruppe på 4 stk med relativt mye erfaring med topptur og skredvurdering som fulgte et spor oppover et sørvendt heng med en gjennomsnittshelling på 31 grader. Det var store bratte heng på både øst- og vestiden, så selv om det var skredfare 2-moderat, valgte vi å gå med 10 meters avstand opp henget (etter werner munter sin reduksjonsmodell). Bak oss kom det en gruppe på 7 personer som gikk helt samlet og som ville gå forbi oss i henget. Vi ga klar beskjed om at det var en grunn til at vi gikk som vi gikk og at de fikk holde seg et godt stykke bak oss hvis de skulle gå som det. Svaret vi fikk var: "Trur no da e satt seg ganske bra her då!"
Selv om sansynligheten for at det skulle gå skred i det henget den dagen var veldig liten, så kan man aldri vite sikkert. Det vil alltid være en restrisiko som man MÅ ta hensyn til. Derfor holder man 10 meter avstand i heng over 30 grader og går en og en i heng over 35 grader.
Dette var en dag med strålende sol og Sogndal Freeride ble arrangert noen hundre høydemeter lenger ned i dalen. Været og sporet opp sammen med at mange kjørt bratt og hardt lenger nedi dalen var med på at folk fikk en følelse av at dette er trygt og stabilt, nesten på samme måte som mange får i nærheten av et skianlegg (dødsulykke i eikedalen).
Poenget mitt her er at selv om faregraden er lav og sansynligheten for at et skred går er liten, så må man alltid tenke over hva man kan gjøre for å øke bufferen. Finnes det en slakere vei opp? Kan vi bruke terrenget for å eksponere oss mindre for brattheng? Hva vil konsekvensen være hvis det går et skred nå?Hvis svaret på det siste spørsmålet er at alle i gruppen ville blitt tatt, og at faren for å bli begravd dypt er tilstede bør man tenke igjennom veivalget sitt på nytt.
Eksempel 2. Lenger opp i dalen i enda brattere og mer eksponert terreng møtte vi en litt eldre kar aleine på fjellski. Han sa han synes det var veldig flott med spor å følge og lurte på hvor det var greit å komme seg ned. Når vi spurte han litt ut fant vi ut at han var ikke lokalkjent, hadde ikke skredsøker, spade eller søkestang, ikke kart og gikk som sagt helt aleine.
Her spilte tryggheten av et spor sterkt inn. Denne mannen hadde aldri beveget seg inn i dette terrenget hadde det ikke vært spor der fra før. Man vet aldri hvilke vurderinger de som har lagt sporet har tatt. Forholdende kan ha forandret seg eller de som gikk før deg kan ha hatt helt andre forutsetninger enn deg/dere for å gå der. Det er livsviktig!! å alltid gjøre egne vurderinger selv om det går et spor opp fra før!
Det er mye, mye mer man kan skrive om dette temaet, men dette var mine umiddelbare tanker etter en helg i fjellet. Kom gjerne med kommentarer og rett gjerne på meg hvis det er noe som ikke gir helt mening.
Kos dere i fjellet!"
