Lørdagen må gå inn i historien som en av de absolutt legendariske skidagene.
Etter tre dager med mange kuldegrader og kontinuerlig snøvær var det opp kl 0715 for å samle sammen ski og kompiser og sette kursen mot Nittedal og Varingskollen.
Og belønningen for å stå opp tidlig en lørdag morgen var større enn man noengang kunne ønske seg. Etter 15 minutter i kø for å kjøpe billett bar det opp til Olaheisen og opp til toppen.
Snøen var av en type jeg aldri før i mitt liv hadde opplevd før, fjærlett pudder. Til livet!! Ute i skogen det var det over en meter av den, på steder målte jeg 1,50 med staven. På tur nedover skogen måtte man for guds skyld ikke åpne kjeften, for snøføyka sto til langt over hodet på deg. Datt man eller havnet nede i ei grop var det bare å beregne rikelig med tid til å komme opp igjen, eller vente på redningshjelp. Det var rett og slett for dypt for å komme seg opp igjen.
Man hørte gledeshyl og 'fy-faen-så-sinnsykt' rop over hele skogen, skjegg var fulle av snø, smilene bredere enn noen gang, og staver og ski stakk opp av pudderet etter utallige fall i dypet.
Så gikk det rykter om at jeg hadde kjørt på feil side. Kariløypa var upreppa, og det var store ubrukte flater med pudder. Dessverre var mye av det oppkjørt når jeg kom meg opp igjen, og jeg kunne bare med missunnelse forestille meg hvordan det var for de første som kjørte ned der. Uansett, det var sinnsykt moro læll.
Fikk slengt meg med et par lokale kids, og turen gikk enda lenger til venstre for Kariløypa, hvor vinterlandet åpenbarte seg i all sin prakt etter noen få meter med gåing. Lia lå åpen, trærne var så godt som dekket av dyp dyp snø, det glinset fra solen, utsikten var fenomenal med romeriksåsen dekt i nysnø, og man kunne bare velge og vrake i upløyd mark nedover mellom trærne, og et par minutter med ekstrem skiglede.
Den som ikke var i Varingskollen lørdag 21. januar 2006 kan angre for resten av livet. Vi som var der har et minne vi kan leve på i lang lang tid fremover.
